Opioidagonistbehandling – den nåværende situasjonen i Europa (europeisk narkotikarapport 2024)

cover of the European Drug Report 2024: Opioid agonist treatment

Opioidbrukere utgjør den største gruppen som gjennomgår spesialisert narkotikabehandling, hovedsakelig i form av opioidagonistbehandling. På denne siden finnes den nyeste analysen av tilbudet av opioidagonistbehandling i Europa, herunder sentrale data om dekning, antall personer i behandling, veier til behandling m.m.

Denne siden er en del av den europeiske narkotikarapporten 2024, EMCDDAs årlige oversikt over narkotikasituasjonen i Europa.

Sist oppdatert: 11. juni 2024

Behandling av opioidrelaterte problemer bruker fremdeles opp de fleste behandlingsressurser

Mens det nå er større heterogenitet i hva som kjennetegner dem som søker hjelp for narkotikaproblemer, står mottakerne av opioidagonistbehandling, på grunn av behandlingens langsiktige art, sannsynligvis fortsatt for den største andelen av de ressursene som investeres i narkotikabehandlingstjenester i de fleste land. Anslagsvis 1,7 millioner mennesker fikk behandling for problemer knyttet til bruk av illegale stoffer i EU i 2022 (2,0 millioner, medregnet Norge og Tyrkia). Behandling i det spesialiserte behandlingsapparatet omfatter en rekke medisinske (deriblant farmakologiske), psykologiske, sosiale og atferdsmessige strategier for å stoppe eller redusere narkotikabruk og injisering. Generelt vil de fleste få en eller annen form for opioidagonistbehandling, som er den viktigste farmakologiske behandlingsmetoden og vanligvis er kombinert med psykososiale tiltak. Denne tilnærmingen støttes av tilgjengelig dokumentasjon og har vist positive resultater i form av gjennomføring av behandling, bruk av illegale opioider, rapportert risikoatferd, narkotikarelaterte skader og dødelighet. I en nylig utgitt veiledning fra EMCDDA og ECDC om forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer blant sprøytebrukere anbefales det å tilby opioidagonistbehandling både i samfunnet og i fengsler for å forebygge overføring av HCV og hiv og for å bidra til å redusere risikoatferd og injeksjonsfrekvens. Veiledningen anbefaler også å dele ut sterilt injeksjonsutstyr sammen med opioidagonistbehandling for å maksimere dekningen og effekten av tiltakene blant personer som injiserer opioider.

Det er imidlertid fortsatt store forskjeller mellom landene når det gjelder i hvilke omgivelser og i hvilken form behandlingen gis, og i hvilken grad tilgjengeligheten av opioidagonistbehandling er tilstrekkelig til å dekke behovene til dem som trenger denne formen for behandling. Tilbudet om opioidagonistbehandling er fortsatt klart utilstrekkelig i enkelte land (se Nøkkeldata og -trender, nedenfor). Det er også store variasjoner mellom landene i vektleggingen av poliklinisk og døgnbasert behandling i de nasjonale behandlingssystemene. Nesten en femtedel av narkotikabehandlingen i Europa foregår ved døgninstitusjoner, hovedsakelig sykehusbaserte døgnbehandlingssentre (f.eks. psykiatriske sykehus), men dette kan også omfatte terapeutiske samfunn og i noen land spesialiserte behandlingssentre med døgnopphold i fengsler. Generelt sett er det imidlertid vanligere at opioidagonistbehandling gis poliklinisk. Dette kan være spesialiserte behandlingsinstitusjoner, lavterskeltilbud og primærhelsetjenester, som kan omfatte allmennlegekontorer.

De tilgjengelige dataene tyder på at tilbudet om opioidagonistbehandling ikke gikk vesentlig ned under covid-19-pandemien, da man hadde folkehelsebaserte restriksjoner på bevegelsesfriheten. I denne perioden kan imidlertid tjenesteytingsmodellene ha blitt tilpasset. Eksempler på dette er økt bruk av telemedisin og mindre restriktive holdninger til utdeling av doser. Det finnes også informasjon som tyder på at tilgangen til helsetjenester for nye klienter som søker opioidagonistbehandling, kan ha blitt midlertidig forstyrret under pandemien.

Tilfredsstille de mer komplekse behovene til en aldrende gruppe klienter i opioidbehandling

Opioidproblemenes langsiktige karakter understrekes av tilgjengelige data om hva som kjennetegner dem som får opioidagonistbehandling. Tallene tyder også på at den europeiske gruppen av personer som har hatt problemer med heroin, blir eldre. Dette illustreres av det forhold at nesten 70 % av pasientene i opioidagonistbehandling nå er 40 år eller eldre, mens mindre enn 10 % er under 30 år. Dette har store konsekvenser for tjenesteytingen, og man må håndtere et mer komplekst sett av helsebehov i en befolkning som blir stadig mer sårbar. Et viktig hensyn her er behovet for å sikre at det finnes effektive henvisningsveier til mer generiske tjenester som tilbyr behandling for andre tilstander som er forbundet med aldringsprosessen. Dette blir stadig mer nødvendig for å støtte eldre klienter i opioidbehandling som trenger eldreomsorg på grunn av langtidsvirkningene av narkotikabruk, men også tobakk og alkoholbruk, på den fysiske helsen deres. Behandlingen av denne marginaliserte gruppen må også ta hensyn til et komplekst og ofte langvarig problemkompleks knyttet til psykisk helse, sosial isolasjon, arbeid og bolig. Utviklingen av integrerte, tverrfaglige og aldersspesialiserte helsetjenester for denne gruppen vil fortsatt være et viktig hensyn i politikk og tilbud, ettersom demografien for opioidbruk i Europa fortsetter å endre seg.

Blandingsbruk og framveksten av nye, svært sterke syntetiske opioider på de lokale narkotikamarkedene kan øke risikoen ved opioidbruk, særlig for eldre og personer med sammensatte helsebehov. På steder der svært sterke opioider er blitt en etablert del av narkotikamarkedet, er det behov for mer forskning for å finne ut om det er behov for tilpasninger for å sikre at dagens metoder med opioidagonistbehandling fortsatt er optimale. Hvis vi ser redusert tilgjengelighet av heroin på det europeiske markedet, kan dette som nevnt andre steder i denne rapporten dessuten øke etterspørselen etter helsetjenester på dette området.

Mer informasjon om helse- og sosialpolitiske tiltak mot opioidbruk, også blant eldre, finnes i EMCDDAs Health and social responses to drug problems: A European guide.

Nøkkeldata og -trender

Antall personer i behandling

  • En sammenligning med dagens estimater av antall høyrisikobrukere av opioider i Europa vil tyde på at opioidagonistbehandling totalt sett ble mottatt av omtrent halvparten av antall høyrisikobrukere av opioider i EU i 2022, anslagsvis 513 000 (526 000 medregnet Norge og Tyrkia) (figur 12.1). Det er imidlertid forskjeller mellom landene. I de landene som har data fra 2011 eller 2012 tilgjengelige for sammenligning, var det en generell økning i behandlingstilbud. Tilbudet er imidlertid fortsatt lavt og utilstrekkelig i enkelte land som anslås å ha et betydelig antall høyrisikobrukere av opioider, blant annet Latvia, Litauen, Polen, Romania og Slovakia (figur 12.2).
Figur 12.1. Klienter i opioidagonistbehandling
 

Trender i antall opioidagonistklienter er basert på 26 land. Bare land med data for minst sju av de ti årene er tatt med i trendgrafen. Manglende verdier er interpolert fra nærmeste år. Data for aldersfordeling er basert på 16 land som representerer 28 % (141 164) av alle registrerte klienter i EU. Data for kjønn er basert på 17 land som representerer 18 % (93 612) av alle registrerte klienter. Data for behandlingsvarighet er basert på sju land som representerer 7 % av alle registrerte klienter (34 300).

Fordeling av klienter i opioidagonistbehandling etter type medisinering: SROM er oral morfin med langsom frisetting, og DHC er dihydrokodein.

Figur 12.2a. Dekning av opioidagonistbehandling (prosent) i 2022 eller det siste året med tilgjengelige data
 
Figur 12.2b. Dekning av opioidagonistbehandling (prosent) i 2011/12
 

Dekning er definert som andelen høyrisikobrukere av opioider som mottar tiltaket. Data vises som punktestimater og usikkerhetsintervaller.

  • Data fra land som konsekvent rapporterte om klienter som fikk opioidagonistbehandling mellom 2010 og 2022, viser en generelt stabil trend i behandlingsnivåene i denne perioden, og det var små svingninger i antall klienter som fikk denne behandlingen. Årsakene til denne stabiliteten varierer. I land med høyt behandlingstilbud kan det gjenspeile den ofte kroniske, tilbakevendende karakteren av opioidavhengighet og behovet for behandling over en lengre periode; i andre (f.eks. Latvia) kan det gjenspeile den lave kapasiteten til behandlingssystemene.
  • Ved utbruddet av covid-19-pandemien forsøkte EUs medlemsland å sikre fortsatt tilgang til opioidagonistbehandling for personer som er involvert i høyrisikobruk av narkotika. Sammenligning av behandlingsdata mellom 2019 og 2022 indikerer at antall klienter forblir stabilt, og bare Kroatia og Ungarn rapporterer en nedgang på mer enn 10 % av populasjonen i opioidagonistbehandling i løpet av denne perioden. Disse reduksjonene kan delvis skyldes redusert tilgang til behandling under pandemien.
  • I noen land er det blitt flere personer som får opioidagonistbehandling, noe som gjenspeiler økt behandlingstilbud. Elleve land rapporterer om en økning mellom 2016 og 2022, deriblant Danmark (37 %), Polen (54 %), Romania (17 %) og Sverige (21 %).

Veier til behandling

  • Klientenes forløp gjennom behandlingsapparatet preges ofte av at flere etater er koblet inn, av flere inntak i behandling og av varierende lengde på oppholdet. Egenhenvisning er fortsatt den vanligste veien inn i det spesialiserte behandlingsapparatet for opioidklienter. Den formen for henvisning, som også omfatter henvisning av familie eller venner, sto for nesten to tredjedeler (66 %) av klientene med opioid som primærrusmiddel som inntas i det spesialiserte behandlingsapparatet i Europa i 2022. Rundt en femtedel (23 %) av klientene ble henvist av helse-, utdannings- eller sosialetaten, herunder andre behandlingsinstitusjoner, mens 7 % ble henvist av strafferettssystemet.

Opioidagonister

  • Tilførsel av mer enn ett legemiddel for opioidagonistbehandling i 2022 er rapportert av 26 land. Metadon er det mest vanlig foreskrevne legemiddelet, og mer enn halvparten (56 %) av klientene i opioidagonistbehandling i Europa får dette. Ytterligere 35 % behandles med legemidler basert på buprenorfin, som er det viktigste legemiddelet som rapporteres å bli brukt i åtte land. Andre stoffer, for eksempel morfin med langsom frisetting eller diacetylmorfin (heroin), forskrives mer sjelden, og mottas av nesten 10 % av opioidagonistklientene i Europa, mens fem land rapporterer om et visst tilbud om heroinassistert behandling, hvis pilotprosjekter tas med (figur 12.3).
Figur 12.3. Antall europeiske land som innfører opioidagonistbehandling, fram til 2023
 

Gjennomføring på alle nivåer, herunder pilotprosjekter, er inkludert.

Alternative behandlingstilbud

  • Opioidbrukere i Europa har også tilgang til alternative behandlingstilbud i alle europeiske land, selv om disse er mindre vanlige enn opioidagonistbehandling. I de elleve landene som det foreligger data for, mottar mellom 5 % og 47 % av alle opioidbrukere i behandling tiltak som ikke er klassifisert som opioidagonistbehandling, for eksempel medisinsk assistert avrusning og polikliniske eller døgnbaserte avholdsorienterte tiltak.

Kildedata

De dataene som brukes til å generere infografikk og diagrammer på denne siden, finnes nedenfor.


Top